Tid: 1000, lørdag den 17. Oktober.

Sted: Håkonsvern

Klokken var 1005 på lørdags morgen. En gjeng relativt unge håpefulle var samlet utfor porten på Håkonsvern. I samlet tropp bar det inn i det norske forsvars aller helligste. Mål: Tanken!

Arkivfoto

Selv om det ute var en strålende dag, med sol og skyfri himmel, var de oppmøte håpefulle ikke like strålende. Var det på grunn av tidspunktet på dagen? Var det den fryktede tanken som skremte dem? Eller var det kanskje mørkere hemmeligheter de bar på? Svaret var ukjent, men uansett så gikk de fleste inn i garderoben og tredde på seg badetøy.

Ut av garderoben bar det. En samlet, stille gjeng sto samlet i et kaldt rom, omgitt av maskiner av ulike slag. En dør åpnet seg, og gjengen gikk inn i noe som viste seg å være en heis. Det ble trykket på knappen det stod ”topp tank” på. Turen føltes som en evighet. Vel fremme steg de ut. Trekket ble dradd av det store sirkulære objektet på toppen, og der ble den åpenbart for de fremmøtte; TANKEN!

De kikket ned i abyssen. 18 meter vann over en metallplate i bunnen. Tok dypet noe gang slutt? Gjengen tok på seg masken, og uti bar det. En etter en plasket de uti. Varmen i vannet slo mot dem. Førte dette bunnløse hullet mot jordens midte?

De drevene undervannsrugbyspillerne viste dog ingen frykt over det store mørket. En etter en satte de kursen for bunnen. Trykket presset på alle kroppsdeler. Lungene føltes store som peanøtter. Trommehinnene ble holdt i sjakk ved å jevnlig utligne. Ville de brave sjelene komme fra seansen med livet i behold?

Det var dødens stille. En sjel hadde nettopp berørt den varme, døde bunnen. Ville han noen gang nå overflaten igjen, og få kjenne luft atter fylle lungene? En skikkelse nærmet seg overflaten. Desperasjonen var til å lese i øynene på den modige stakkaren. Vannflaten ble brutt. 1 sekund gikk. 2 sekund. 3. Å så; endelig kunne frisk luft atter trenge inn i kroppen. Farge og håp returnerte. Han hadde overlevd den store prøven!

Etter et par timer, og mange turer mot avgrunnen, kunne de fleste av de oppmøtte fra Boblen se nabomannen/damen i øynene med stolthet. De hadde overlevd, og fått oppleve en ny verden. En verden på bunnen av tanken.

Epilog:

Solen skinte da de kom ut igjen. Men nå virket solen så mye klarere enn før. De hadde sammen gått igjennom en skjellsettende erfaring. Smilene, latteren, sangen, været; alt føltes som en midtsommer dag. Selv om det var midt i oktober. Livet hadde tatt en ny vending. En vending mot tro på at mennesket ikke enda har nådd sitt potensiale...